Forside Nyheter Om Skogsholmen Meny Priser Overnatting Kurs og Møter Fotoutstilling Arrangement/ tips Transport/Kart Bilder Kontakt oss

 

Om Skogsholmen

Siden Vega har dokumentert en av Skandinavias eldste
bosettinger, 11000 år, regner vi det som meget sannsynlig at
øyene rundt fikk bosetting etter hvert som de steg opp av havet.
En av de høyeste øyene, Skogsholmen, med sine 30 m.o.h. fikk
nok tidlig bosetting. Etter svartedøden kan vi etter hvert gjennom
kirkebøker og skifteforretninger dokumentere et aktivt liv på
Skogsholmen. Vi kan gjennom dette dokumentere et krevende
liv der de kjempet for å livnære seg i et værhardt område.

Som de andre øyene på Helgelandskysten var det kombinasjonen
med å drive landbruk for egen forsyning kombinert med fisken
like utafor støa som skapte bosettingen. Øya huste også
tilreisende fiskere fra innlandet i perioder av året etter det
mønster som er dokumentert i Skjærvær. Skogsholmen hadde
et rikt jordsmonn som skapte et godt grunnlag for poteter, grønnsaker, korn og husdyrhold. Øya har en svært artsrik flora. I tillegg til fiske og landbruk livnærte de seg eggsanking og dunsanking.

Øyene ble lagt under ”godset” på Tjøtta og beboerne forvaltet jorda som leilendinger. De måtte avgi store deler av sin avling, fisk, egg og dun til godset på Tjøtta. Etter hvert (1800-tallet) fikk de kjøpe eiendommene. På Skogsholmen var det opprinnelig 4 gårder som etter hvert ble

delt opp i 8 gårder. Våningshusene og noen fjøs finnes fortsatt
inntakt på alle gårdene. Gårdene eies av etterkommere av de
som hadde sitt virke her. Folket levde i pakt med naturen og var
nøye med styre innhøstingen i forhold til tilveksten.

I tillegg til å fiske i nærområdene var de tidlig aktive deltakere på
de store fangstområdene som i Lofoten. Før motorbåtene kom
var det seil/robåter av forskjellig størrelse som var farkosten der
Nordlandsbåten var flaggskipet. Dessverre dokumenterer skiftene
mange forlis og store barneflokker ble uten forsørger og måtte
settes bort. Fisket svingte veldig fra år til år. Det var ofte godt å
komme hjem til Skogsholmen der konene holdt liv i landbruket. I
likhet med innhøstingen i takt med tilveksten var barnekullene
ofte i takt med resultatet av fiskeriene. Etter svært godt sildefiske
steg folketallet fort. Da sildefisket igjen slo feil på slutten av 1800-tallet var det altfor stor befolkning i forhold til næringsgrunnlaget. Dette førte til stor utvandring til Amerika. De fleste fra Skogsholmen har mange slektinger i USA.

Rundt 1920 hadde Skogsholmen en storhetstid. Det var registrert 90 innbyggere og stort sett det samme antall husdyr. Skogsholmen hadde dampskipskai, skole, postkontor, bedehus og på det meste to butikker. De dyrket store mengder poteter og grønnsaker og to gårder drev det så langt at de leverte melk til meieriet. Alle produserte smør og annet til eget forbruk. Enhver åkerlapp var utnyttet til det ytterste og alle øyene rundt ble benyttet til beiteområder. Det var etablert fellesbeite på en stor øy øst for dampskipskaien.  Der var det 7 sommerfjøs som var bygget sammen i en koloni. Konene dro som regel ut i båt på felles melking. Kyrne ble flyttet mellom øyene ved at de svømte over.

Karene på Skogsholmen var dyktige fiskere. Så snart motoren
gjorde sitt inntog var de tidlig ute og skaffet seg motorbåter og
noen til dels store skøyter etter datidens målestokk. Dette førte
til at de ble stadig mer langveisfarende. I tillegg til Lofoten var nå
Finnmarka et mål for fiskeriene. Etter hvert ble det også
sildefiske langs hele norskekysten. Dette førte til at størstedelen
av mannfolkene var borte mesteparten av året. Dermed ble
konene mye alene med landbruket og heimestellet. I tillegg til
store fiskebåter var folk fra Skogsholmen og Kilvær engasjert i
drift av jekta ”Stjernen I” (75 fot) som kjøpte fisk og fraktet til
Bergen. Denne jekta var drevet av seil helt til i 1933.


Årsrytmen var gjerne slik:
- Etter jul rustet de ut for Lofoten og dro i veg 12.-15. januar.
- Derfra dro de rett til Finnmarka (ca. 14. – 15. april).
- De kom som regel hjem fra Finnmarka 2. søndag i juli til Tilremmartnan.
- Så var de hjemme og drev slåttonn og foretok utrustning
- Dro så ut på sildefiske i første halvdel av september.
- De kom ofte ikke hjem før lille julaften.

Denne stadig mer vidtfarende virksomheten avlet gode sjøfolk der mange etterkommere har vært dyktige sjøoffiserer.

Etter inntoget av Formannskapsloven i 1835 var det naturlig at
Skogsholmen med sin tilhørighet til godset på Tjøtta ble en del
av Tjøtta kommune. Selv om øya tilhørte Tjøtta var
lokalbåtforbindelsen mot Brønnøysund. I Tjøtta kommune ble
Skogsholmen med sin geografiske beliggenhet og gode
infrastruktur et senter for Vesterøyene (øyene vest for Skotsvær
i Tjøtta). Skogsholmen fikk sin første skole rundt 1890. Etter
hvert som omgangsskolene ble nedlagt rundt om på øyene ble de
flyttet til Skogsholmen for å gå på skole. Grunnmuren til den
gamle skolestua ligger like nord for dagens skole. De elevene som
kom fra de andre øyene måtte bo rundt om på gårdene mens de
gikk på skole. Dette var bakgrunnen for at det ble bygd en ny
internatskole i 1939-41.

Ungdomshuset/bedehuset som vi ser tuftene etter nord for den gamle skoletomta var eid av Norges Kristelige Ungdomsforbund som arrangerte 3 – 4 festmøter pr. år. Huset var dessuten utlånt til ungdomslaget ”Vårsol” som arrangerte fester alt i strekt religiøst miljø. Huset ble også brukt av Indre Sjømannsmisjon, Misjonssambandet og andre. Skogsholmen hadde besøk av 6 – 7 emissærer pr. år. De hadde minst to møter pr. besøk. Aktiviteten var særlig stor på høsten. Skogsholmen ble sterkt preget av den store religiøse aktiviteten.

Folket på Skogsholmen var samfunnsinteresserte og sterkt engasjerte i organisasjonsarbeid og tok vare på hverandre. Denne interessen har avlet mange gode organisasjonsfolk både i fortid og nåtid. Den mest kjente er Torild Skogsholm som var samferdselsminister i Bondevik II-regjeringen. Hennes far var fra Skogsholmen.

Etter kommunesammenslåingen i 1962 ble Vesterøyene inklusiv Skogsholmen en del av Vega kommune. Øya fikk strøm i 1964.

Nedgang i fiskeriene og den grynende industrialiseringen som kom på Indre Helgeland (Mosjøen og Mo i Rana) på 1950-tallet førte til at en stor del av befolkningen flyttet fra øya. Det ble etter hvert bare gamle folk igjen og de siste flyttet på syttitallet. Flere hundre års bosetting i et liv i pakt med naturen var slutt.

Etterkommerne har sett verdien av det som er skapt. Det er de siste årene gjort et stort arbeid for å restaurere husene og tilbakeføre kulturlandskapet som er blitt til gjennom flere hundre års virke. Prosesser som er iverksatt av Verdensarvprosjektet har vært en viktig inspirasjon for å få dette til. Målet er i de nærmeste årene skal få gjennomført en rekke nye tiltak som dokumenterer tidligere virksomhet på Skogsholmen.

 

Copyright @ Skogsholmen Gjestehus AS
Bilde av øya
Bilde av familie fra gammel tid
Bilde Av "Stjernen I"
Bilde av internatskolen
Foto: Lisbeth Mikkelsen